Rørledninger er storpolitikk -

Det nye store spillet om oljen fra Kaukasus og Sentral-Asia

Med venlig tilladelse fra: Internasjonal Politikk nr. 2/ 2000, pp. 161-194.
© Internasjonal Politikk og forfatteren. 

Af Øystein Noreng

Hensikten med artikkelen

Denne artikkelen drøfter muligheter, problemer og risikomomenter knyttet til utviklingen av olje- og gassressursene i det kaspiske område og Sentral-Asia, med særlig vekt på transporten av oljen og gassen til markedet. Den tar først opp stormaktenes interesser i området og dets strategiske betydning. Deretter drøftes den politiske utvikling i Kaukasus og Sentral-Asia med særlig vekt på de viktige olje- og gasslandene. Videre diskuteres det politiske spillet om oljen og gassen i området. Avslutningsvis drøftes potensialet for nye spenninger med utgangspunkt i Kaukasus og Sentral-Asia, først og fremst mellom Russland og USA. Aktørene i dette spillet er Iran, Russland, Tyrkia og USA, ved siden av de olje- og gassrike statene Aserbaidsjan, Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan. USA er en nykommer i området, hvis interesse er både tilgang til en ny olje- og gassprovins og et politisk fotfeste i en strategisk viktig del av det eurasiske kontinent.

Den strategiske dimensjonen har vært viktig for USAs aktive politikk overfor de nye statene i Kaukasus og Sentral-Asia.^[1] Transport av olje og gass utenfor russisk eller iransk kontroll har vært USAs virkemiddel, med Tyrkia som medspiller. En mer aktiv russisk utenrikspolitikk overfor Kaukasus og Sentral-Asia kan eventuelt forandre forutsetningene for vestlig oljeindustris interesse for området. Spillet om oljen og gassen fra området har gjort USA og Tyrkia til nære partnere i en interessekonflikt med både Iran og Russland. Både Iran og Russland ønsker inntekter fra transitten og politisk innflytelse i Kaukasus og Sentral-Asia, USA ønsker med Tyrkias hjelp å hindre dem i oppnå dette.^[2] USAs politiske fremstøt ble i 1990-årene indirekte hjulpet av Russland passive politikk overfor området under president Jeltsin. President Putin har imidlertid våren 2000 uttrykt en aktiv russisk interesse for oljen og gassen i Kaukasus og Sentral-Asia.^[3] Iransk politikk er også i rask utvikling.

Risikoen ved oljen og gassen i Kaukasus og Sentral-Asia er knyttet til transportproblemet, stormaktenes interesser og potensiell politisk ustabilitet i de berørte land. Disse problemene er knyttet sammen. Transportproblemene innbyr til innblanding fra omliggende land av både økonomiske og politiske årsaker. En videre risiko består i indre uro og politisk ustabilitet i de berørte land. Store olje- og gassinntekter kan bidra til politisk stabilitet eller ustabilitet, betinget av bruken og fordelingen. Eksemplene varierer fra Norge til Nigeria.

                      Transportløsningene berører stormaktenes interesser, først og fremst Russland og USA, ved siden av de regionale maktene Iran og Tyrkia. Regimenes svakhet får dem til å søke støtte utenfor regionen, i dag særlig i USA. Utviklingen av områdets olje- og gassressurser og transportløsningene berører Irans og Tyrkias stilling i Midtøsten. Dette er i korthet bakgrunnen for det nye stormaktsspillet om Kaukasus og Sentral-Asia. De ulike, men sammenvevde dimensjonene av risiko gjør området særdeles komplekst for oljeindustrien. Store interesser står på spill.^[4] Hittil har det vært et nært samspill mellom vestlige oljeinteresser og vestlige utenrikspolitiske interesser i området. Oljeselskap som BP, Chevron og Exxon ble av sine respektive regjeringer oppfordret til å etablere seg i området, samtidig som de hadde optimistiske forestillinger om sjansene til å finne olje. I dag er oljeselskapene mer nøkterne ut fra vurderinger om geologi og politikk.

Spillet om oljen kan også kaste lys over Russlands militære offensiv  i Kaukasus. Kontrollen over kaspisk og sentralasiatisk olje og gass fremstår som et element i kontrollen over Eurasia. For stormaktene er det like viktig å hindre andres kontroll som å sikre egne interesser.^[5] USA ønsker å befeste sin stilling for å forsvare egne interesser og hindre iransk eller russisk dominans.^[6] Iran og Russland har sine interesser og ønsker å hindre både hverandres og USAs dominans. Tyrkia fremstår inntil videre som USAs viktigste støttespiller i området.  

Stormaktenes interesser i forhold til  Sentral-Asias olje og gass

Kaspihavet og Sentral-Asia ville ha vært en av verdens mest lønnsomme oljeprovinser dersom området hadde hatt adgang til verdenshavet eller hadde hatt åpne transittruter.^[7] Rimeligvis er områdets geologiske potensial undervurdert, blant annet fordi sovjetisk oljeteknologi lå mange tiår etter tilsvarende vestlig teknologi. Derfor kan området eventuelt vise seg å ha betydelig mer olje og gass enn antatt i dag, med utsikter til en økende utvinning til fallende kostnader. Utsiktene til stor fortjeneste blir imidlertid dempet av transportproblemet.

                      Den potensielle fortjeneste og strategiske betydning knyttet til Kaukasus og Sentral-Asia har i lang tid vekket interesse hos utenforstående makter, enten de er naboer eller ikke. Nå er det klare tegn på at det store spillet fra det 19. århundre mellom Russland og Storbritannia om kontrollen over Sentral-Asia gjenoppstår ved overgangen fra det 20. til det 21. århundre, men denne gang med USA som utfordreren. Dessuten spiller Iran og Tyrkia mer aktive roller. USAs engasjement må ses i lys av landets internasjonale strategi, som også gjelder olje.

Disse fire maktene konkurrerer om å sikre seg kontroll over området og dets olje og gass, men deres forutsetninger er forskjellige. USA har intet historisk nærvær i området og har en ulempe ved geografisk avstand. I dagens situasjon kan fraværet av historisk nærvær være et fortrinn overfor nylig uavhengige stater. USA har også større ressurser å sette inn enn noen av konkurrentene. USA har behov for en partner, fortrinnsvis et naboland. Hittil har USA valgt sin allierte i NATO, Tyrkia, som partner, men det er et åpent spørsmål om dette er tilstrekkelig fordi både Iran og Russland, eller en allianse, ville kunne komplisere eller hindre transitt av olje og gass gjennom Tyrkia. På denne bakgrunn kan omfattende investeringer i nye rørledninger være utilstrekkelig til å sikre transitten av olje og gass gjennom Georgia og Tyrkia. Dermed kan disse investeringene fremstå som høyst risikable.

Russland har et umiddelbart historisk nærvær i området, Iran et betydelig fjernere. Begge land kan som direkte naboer tilby transitt til verdenshavet. Gjennom Russland er ledningene på plass. Særlig for Russland kan det historiske nærvær representere en politisk ulempe. Iran har nå få ressurser å sette inn. Tyrkia har et språklig og kulturelt fellesskap med området, men intet direkte historisk nærvær og heller intet umiddelbart naboskap. Tyrkias ulempe er at Armenia og Georgia ligger på veien til Kaspihavet og at en tyrkisk transitt til Middelhavet er både kostbar og sårbar. Armenia er tradisjonelt alliert med Iran og særlig Russland, underforstått mot Tyrkia. Landet har en geografisk nøkkelposisjon som representerer en potensiell trussel mot Aserbaidsjan og eventuelle olje- og gassledninger gjennom Georgia og Tyrkia. Den siste militære offensiven mot Tsjetsjenia er en påminnelse om Russlands politiske ambisjoner på sin sørflanke i Kaukasus, eventuelt også i Sentral-Asia. Intensiteten i krigshandlingene i Tsjetsjenia siden høsten 1999 kan antyde at de militære spiller en aktiv rolle i utformingen av russisk politikk, i hvert fall på sørflanken.  

Den kaspiske regions og Sentral-Asias strategiske betydning

Den kaspiske regions og Sentral-Asias internasjonale betydning ligger i kombinasjonen av store påviste reserver av olje og gass, et potensial for å finne mer, og en beliggenhet mellom Iran, Kina og Russland. Den kaspiske region og Sentral-Asia har historisk hatt og vil fortsatt ha stor betydning for maktforholdene på det eurasiske kontinent. I tidligere tider har Russland og Storbritannia rivalisert om innflytelse og politisk kontroll over denne delen av verden. Russland innlemmet Aserbajdsjan i 1820-årene, Sentral-Asia noen tiår senere, mens Storbritannia tok kontrollen over deler av Afghanistan og Iran. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har særlig USA søkt å styrke sin innflytelse i regionen. Motivasjonen er dels geopolitisk og strategisk, å hindre iransk, kinesisk eller russisk innflytelse, dels økonomisk, å sikre amerikansk oljeindustri en ledende posisjon i utnyttelsen av de antatt store reservene av olje og gass. USAs iherdige forsøk på å knytte regionen til Tyrkia og Middelhavet ved nye rørledninger er i det vesentlige politisk og strategisk motivert.^[8]

Den internasjonale betydning ligger også i store olje- og gassreserver i land som har et desperat behov for inntekter, investeringer og handel. Derfor har internasjonal oljeindustri tilsynelatende en gunstig forhandlingsposisjon. Utbyggingen av olje- og gassindustrien kan hjelpe de nye landene til velstand og politisk stabilitet og dermed til å befeste selvstendigheten.

Ved utgangen av 1998 var de påviste oljereservene i  Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan ca. 2,3 milliarder tonn, eller 1,5 prosent av verdens samlede reserver. De samme landenes påviste reserver av gass var 7 420 000 milliarder kubikkmeter, eller 5 prosent av tallet for verden. Disse anslagene må anses som forsiktige. Trolig vil mer leting med moderne metoder kunne føre til en betydelig oppjustering av reservene av olje og gass. Hittil har letingen etter olje i Aserbaidsjan gitt skuffende resultater. Funnene har for det meste vært gass. I Kasakhstan har letingen etter olje vært mer vellykket. Sammenlignet med Russland har Kaspihavet og Sentral-Asia beskjedne reserveanslag og en lav utvinning. Forskjellen ligger i kostnader, som ikke går frem av tallene for reserver og utvinning. Russland har forholdsvis høye og trolig stigende kostnader, mens Kaspihavet og Sentral-Asia sannsynligvis har lavere kostnader for utvinning av olje og gass. 

Kaukasus og Sentral-Asia: reserver og utvinning av olje og gass 1998 

Kilde: BP Amoco Statistical Review of World Energy 1999. 

Forutsetningen for utnyttelsen av oljen og gassen i Kaspihavet og Sentral-Asia er tilgang på risikokapital og moderne i teknologi. I praksis betyr dette at ressursene bare kan utnyttes med deltakelse av vestlig oljeindustri. Dette krever igjen lønnsomhet i prosjektene, oppjustert for politisk risiko.

Med dette forbehold ligger ikke begrensningene i ressursgrunnlaget, men i transporten. Kostnadene ved å lete etter og utvinne olje og gass i området er forholdsvis lave, men transporten til utskipingshavn er kostbar. Fordi Kaspihavet ikke er forbundet med verdenshavene, må oljen fraktes med rørledninger. Samtlige prosjekter for rørledninger for å frakte olje og gass fra området er politisk problematiske, ved siden av å være kostbare. Historisk har oljen og gassen fra den kaspiske region og Sentral-Asia vært fraktet med rørledninger til det europeiske Russland, som i praksis har vært det eneste markedet, ved siden av lokalt forbruk. Volumene har imidlertid vært forholdsvis små. Aserbajdsjan er en av verdens eldste oljeprovinser, og under sovjettiden avtok utvinningen. I 1990-årene er moderate nye funn gjort. Trolig er det mer olje og gass å finne øst for Kaspihavet, først og fremst i Kasakhstan og Turkmenistan, kanskje også i Usbekistan. Beliggenheten langt fra verdenshavene begrenser valget av markeder. I prinsippet kunne oljen og gassen eksporteres ved rørledninger til store markeder i Kina, India og Pakistan, men dette ville kreve store investeringer og noen transittveier, som for eksempel gjennom Afghanistan, representerer en betydelig politisk risiko. Viljen til å investere i rørledninger gjennom Afghanistan er for tiden ikke til stede.

Lønnsomheten i nye olje- og gassprosjekter i hele området er betinget av robuste og rimelige transportløsninger. Rørledninger er imidlertid storpolitikk i denne delen av verden. Det kritiske valget står mellom Iran, Russland og Tyrkia.

Den billigste løsningen er å frakte oljen og gassen gjennom Russland, ved eksisterende og nye rørledninger. For Russland vil det kunne være billigere å kjøpe olje og gass fra Aserbajdsjan, Kasakhstan og Turkmenistan enn å bygge ut nye felt i Nord-Sibir. Selv om Russland har store reserver av olje og gass, har Russland som verdens nest eldste oljeprovins, etter USA, en med lav og fallende utvinning per brønn. Letingen og utbyggingen har stanset på grunn av det politiske kaos.^[9] Utvinningen av gass ventes for første gang å avta i 2000.^[10] For Russland er risikoen i korthet at et eventuelt økonomisk oppsving vil kunne føre til en økende etterspørsel etter olje og gass samtidig som utvinningen avtar i flere år. Dermed kan kaspisk og sentralasiatisk olje og gass eventuelt få økende en verdi i det russiske markedet. Dette er i korthet bakgrunnen for at Russland nylig har kontrahert et betydelig volum gass fra Turkmenistan.

En oljeledning går allerede fra Aserbajdsjan til Svartehavet. En ny ledning går utenom Tsjetsjenia. Eventuelt vil kapasiteten kunne dobles til rimelig kostnad. Aserbajdsjan og Sentral-Asia er knyttet til det russiske gassnettet, som igjen er forbundet med Europa. Dermed kunne gassen eventuelt bli avsatt til europeiske kjøpere, mot transittavgifter til Russland. Politisk er dette imidlertid ikke enkelt. Enhver transitt gjennom Russland gir landet også kontroll over oljen og gassen fra den kaspiske region og Sentral-Asia og knytter de nye statene til Russland igjen. Videre innebærer Tyrkias forbud mot utvidet tankfart i Bosporos en betydelig merkostnad, fordi alternativet er å frakte oljen ved en ny rørledning gjennom Bulgaria og Hellas, med kostbar omlasting, eller å frakte den på mindre båter oppover Donau til markeder i Sentral-Europa. Et siste alternativ er en rørledning fra Constanta i Romania til Trieste i Italia, eventuelt en sammenhengende rørledning gjennom Russland og Ukraina til Sentral-Europa. Hittil synes kostnadene å skremme oljeselskapene fra denne løsningen, samtidig som det er motforestillinger mot å bli avhengig av transitt gjennom Russland. Ved raskt å fullføre en ny oljeledning til Svartehavet utenom Tsjetsjenia har Russland imidlertid skaffet seg et godt forhandlingskort.^[11]

Den nest billigste løsningen er å frakte oljen og kanskje gassen gjennom Iran. I første omgang kunne olje fra Aserbajdsjan selges i Nord-Iran mens landet fikk inntekter fra en utvidet eksport av olje fra Sørvest-Iran, slik at investerunger i nye rørledninger nesten ikke ville være påkrevd. Irans forbruk av olje finner sted først og fremst i de nordlige og nordvestlige deler av landet, mens tyngdepunktet av oljeutvinningen er i sørvest, ved grensen mot Irak og Golfen. På et senere tidspunkt, med økende volum, kunne en ny oljeledning legges gjennom Iran. I begge tilfeller ville markedet være Asia. Gassen fra særlig Turkmenistan kan fraktes gjennom Iran til Tyrkia og Pakistan og eventuelt videre til India, selvsagt mot transittavgifter som ville gi Iran hardt tiltrengte inntekter. Internasjonal oljeindustri synes å foretrekke en slik løsning. Foreløpig støter den imidlertid på amerikansk motstand. USAs myndigheter truer andre lands oljeselskap med sanksjoner dersom de investerer i Iran, enten det dreier seg utvinning eller transport av olje og gass. Internasjonal oljeindustri vurderer tydelig risikoen ved å investere i Iran som langt mindre enn amerikanske myndigheter gjør det. Politisk uro i Iran vil imidlertid kunne utsette investeringene.

Dermed gjenstår den mest kostbare løsningen, rørledninger gjennom Tyrkia.^[12] Det viktigste prosjektet er i korthet en nesten 1800 kilometer oljeledning fra Baku til Ceyhan i Tyrkia. Den er kostnadsberegnet til $ 2,4–2,8 milliarder for en kapasitet på 50 mill. tonn olje på årsbasis. På tapetet står videre en gassledning fra Turkmenistan under Kaspihavet til Aserbajdsjan og videre til markedet i Vest-Tyrkia. Høye kostnader gjør imidlertid at disse løsningene svekker lønnsomheten i utvinningen av olje og gass i henholdsvis Aserbajdsjan og Turkmenistan, fordi prisen til produsent enkelt er bestemt av markedspris for olje i utskipingshavn minus transportkostnad. Med en oljepris i overkant av $ 20/fat kan disse prosjektene gi en akseptabel avkastning selv med en kostbar transport. Med en oljepris på $ 10/fat er de neppe lønnsomme og med en oljepris på $ 15/fat er de i beste fall marginale. I dag er det også tvilsomt om Aserbajdsjan på kortere sikt får en tilstrekkelig eksport av olje til å fylle ledningen. Eventuelt vil den kreve tilskudd av olje fra Kasakhstan.

Kostnadene får vestlig oljeindustri til å nøle med å investere i disse ledningene til tross for sterkt politisk press. Selv etter avtalen mellom Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan og Kasakhstan undertegnet under toppmøtet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, i Istanbul i november 1999, er finansieringen av ledningen et åpent spørsmål. USAs myndigheter ønsker olje- og gassledninger gjennom Tyrkia først og fremst av politiske hensyn. Tyrkia er en viktig støttespiller for USA i Midtøsten. En oljeterminal ved tyrkisk kyst i Middelhavet ville også kunne sikre leveranser til Israel, en annen viktig støttespiller for USA i Midtøsten.

Ved siden av høye kostnader er disse rørledningsprosjektene også forbundet med en betydelig politisk risiko. Fordi Aserbajdsjan og Tyrkia ikke har felles grense, må ledningene gå gjennom Georgia som er en forholdsvis ustabil statsdannelse, selv om demokratiet nå synes å konsolideres.^[13] Her er det en betydelig risiko for indre oppløsning og russiske intriger. Dessuten vil ledningene måtte føres i kort avstand fra grensen mot Armenia, som i lengre tid har vært i konflikt med Aserbajdsjan om kontrollen over eksklaven Nagorno-Karabakh. Den økonomiske sårbarheten gjør at rørledningsprosjektene gjennom Georgia og Tyrkia vil kunne stanses eller utsettes ved et nytt fall i oljeprisen. Den politiske sårbarheten gjør at strømmen av olje og gass i ferdige ledninger forholdsvis enkelt vil kunne saboteres, for eksempel dersom ett eller flere av Georgias naboland skulle ønske å stanse inntektene til Aserbajdsjan. Dette viser hvordan rørledninger er storpolitikk i denne del av verden. Utviklingen i Golfen har også betydning for oljen og gassen i den kaspiske region og Sentral-Asia. Høye kostnader og politisk risiko svekker sjansene for at oljeledningen fra Baku til Ceyhan blir bygd i overskuelig fremtid. Presset kommer fra regjeringer og politikere, oljeselskapene har alternative prosjekter over hele verden. 

Den politiske utvikling i Kaukasus og Sentral-Asia

Erfaringer fra andre olje- og gasseksportører er at store petroleumsinntekter lett fører til en ubalansert økonomisk utvikling.^[14] Mange oljeeksporterende utviklingsland er plaget av autokratiske eller diktatoriske regimer. Høye oljeinntekter tillater herskerne å se bort fra enhver politisk opposisjon. Etter hvert fører dette til ustabilitet og uro. I dagens situasjon ligger landene i det kaspiske området og Sentral-Asia an til en utvikling der oljeinntektene styrker autokratiske og korrupte regimer. Dette kan eventuelt være en oppskrift for politisk uro og en risiko for utvinningen, transporten og pengestrømmen fra olje og gass. Problemet er imidlertid at dagens herskere i de berørte landene synes å tro at olje- og gassinntekter vil løse alle problemer, slik at politiske og økonomiske reformer ikke er påkrevd.

Regimene i de nye landene i Kaukasus og Sentral-Asia er potensielt ustabile, slik at de representerer en betydelig politisk risiko for investorer i olje og gass. Med få unntak har de nye landene etter uavhengigheten i 1991 ikke utviklet seg til demokratier.^[15] Deres politiske liv etter uavhengigheten har klare likhetstrekk med sovjettiden, hvilket antyder en bemerkesverdig kontinuitet i maktforhold og politisk kultur til tross for grunnleggende formelle og institusjonelle forandringer. Et felles trekk for de nye landene er en forholdsvis smertefri overgang fra sovjetstyret, ved at de lokale kommunistiske ledere overtok en nasjonalistisk ideologi, uten nevneverdig endring i maktutøvelsens formål og metoder. Avviklingen av sovjetstyret førte vanligvis til en ytterligere sentralisering av makten, ofte i én enkelt person.^[16] Det grelleste eksempelet er Turkmenistan, hvis diktator Niyazov nylig lot seg utnevne til president på livstid. I nabolandene Usbekistan og Kasakhstan er ikke de politiske forhold særlig bedre. Autokratiske politiske systemer er strukturelt ustabile fordi de mangler mekanismer for dialog og kompromiss. Myndighet basert på enkeltpersoner er skjørere enn den som bygger institusjoner. Dette enkle poeng kan komme til å få kritisk betydning for maktforholdene rundt Kaspihavet og i Sentral-Asia og representerer dermed en politisk risiko for olje- og gassindustrien i området.

Selv om risikoen for direkte nasjonalisering av oljen og gassen er liten, er det en betydelig risiko for at forholdene for utenlandske oljeselskap forverres ved indre uro. Relevante eksempler er situasjonen i Iran på slutten av 1970-tallet eller i dagens Algerie. I den kaspiske region og Sentral-Asia er sovjettidens politiske og økonomiske monopoler blitt erstattet av klientforhold, basert på bekjentskap og korrupsjon, fjernt fra åpne markeders. Dette er et alvorlig problem for oljeinvestorer som risikerer å satse på feilaktige bekjentskap og ulønnsomme bestikkelser. Det er et åpent spørsmål om det korrupsjonsbaserte økonomiske systemet representerer en overgang mellom sovjettiden og en mer åpen markedsøkonomi eller er et mer varig utfall. Dette har også betydning for stormaktenes interesser.

Ved uavhengigheten i 1991 hadde de nye landene ingen handelsstand eller kapitalistklasse. Bruddet med sovjettidens økonomiske system betydde at de måte skape et slikt sosialt sjikt, fortrinnsvis med grunnlag i den gamle kommunistiske nomenklatura, den offentlige sektors teknokrater og partiets byråkrater. Dermed er privatiseringen, i den utstrekning den har funnet sted, i det vesentlig bidratt til å befeste personlige posisjoner, slik tilfellet har vært i Russland.

De nye landene i den kaspiske region og Sentral-Asia befinner seg på et annet utviklingsnivå enn Midtøsten eller Nord-Afrika. Potensialet for ustabilitet understrekes imidlertid ved at de nye statsdannelsene er umodne med til dels tilfeldige grenser i en region som har politisk betydning ved sin olje og gass og sin strategiske plassering. I likhet med for eksempel Algerie, Iran og Saudi-Arabia mangler de demokratiske tradisjoner, og deres institusjoner er bare formelt demokratiske. Den demokratiske utvikling som begynte forsiktig etter uavhengigheten i 1991, synes nå å ha stanset. Risikoen er at store olje- og gassinntekter får disse landene til å utvikle økonomiske og politiske systemer basert på rentenistinntekter. Dette vil svekke utviklingen av andre inntektskilder og gjøre den private sektor til en snylter på staten. Risikoen er dermed at fordelingen av inntekt, formue og makt blir enda mer ujevn. Dette kan i sin tur gi grunnlag for sterkere sosiale spenninger, politisk uro og bruk av mer undertrykkelse fra herskernes side for å bevare makten. De nye herskerne vil også ha grunn til å søke allianser med interesserte stormakter som kan styrke deres posisjon. Her kan Russland få en sjanse til igjen å spille en rolle, eventuelt i en mer åpen konkurranse med USA.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 har de nye landene i Sentral-Asia gjennomlevd en omfattende økonomisk og sosial forverring.^[17] Produksjonen av varer og tjenester har avtatt dramatisk. Levestandarden har for størstedelen av befolkningen sunket vesentlig, samtidig som forskjellene i inntekt og formue er blitt vesentlig større. Kort sagt er privatiseringen etterfulgt av lavere inntekter som er blitt skjevere fordelt. Siden selvstendigheten lider samtlige av de nye landene av høy ledighet og fallende levestandard.^[18]

Omfattende skader på miljøet svekker befolkningens helse. De sosiale forholdene forverres raskt. Helsevesenet, som under sovjettiden var bygd opp til en rimelig god standard, er forfalt. Dermed er befolkningens helsesituasjonen blitt forverret, med ny fremvekst av blant annet tuberkulose. Dårligere ernæring bidrar også til å svekke helsesituasjonen. Skoler og høyere utdanning var også under sovjettiden bygd opp til et rimelig godt nivå, men har forfalt på 1990-tallet. Den effektive skolegang er blitt sterkt redusert, sammen med kvaliteten i undervisningen. Det er tegn på begynnende analfabetisme ved at skolegangen visse steder ikke lenger er allmenn. På denne bakgrunn er det lett å fastslå at selvstendigheten for de brede lag av befolkningen de nye statene i den kaspiske region og Sentral-Asia ikke har medført noe bedre liv, men en betydelig forverring av levekårene. Derimot har selvstendigheten medført store materielle fordeler for herskerne i de nye statene.

Privatiseringen av landbruket er påbegynt, men investeringene har tørket inn og vedlikeholdet svikter. Dermed faller produksjonen av matvarer, hvilket fører til tidvis matmangel. Dette er også tilfellet i Aserbaidsjan. Likevel representerer den gamle basartradisjonen et betydelig fortrinn.^[19] I sovjettiden hadde regionen en omfattende ”svart” økonomi. Ved å bringe den ”svarte” økonomien opp i dagen og inn i et åpent marked foreligger et potensial for økonomisk vekst, men dette forutsetter en utvidet økonomisk frihet og dermed fremveksten av en ny handelsstand som kan konkurrere med klassen av konverterte kommunister.

Tidligere ledende kommunister har raskt tilpasset seg nye forhold og fremstår etter en hurtig politisk omvendelse som ledende nasjonalister. I samme omgang har de beriket seg selv, sine familier og nære vennekrets. Berikelsen har dels skjedd ved privatisering av tidligere offentlig eiendom, dels ved omfattende korrupsjon. For eksempel fremstår Aserbaidsjan i stort monn som styrt av presidentfamilien. Nære og fjerne slektninger av president Aliyev har tjent på selvstendigheten og privatiseringen. Samtlige av de nye statene som her diskuteres - Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan - fremstår som politiske despotier, styrt av eneherskere støttet av familie, en nær vennekrets og effektive kontrollapparater. Herskerne kontrollerer mesteparten av media, det politiske liv og det økonomiske liv. Selv om det formelt avholdes valg, blir de vanligvis underkjent av internasjonale observatører. Eksempelvis underkjente OSSE parlamentsvalget i Kasakhstan i oktober 1999 og sist presidentvalget i Usbekistan i januar 2000. Ved presidentvalget i Aserbaidsjan i 1998 forekom betydelige uregelmessigheter.

Ingen av de nevnte stater viser noen nevneverdig respekt for menneskerettigheter. I praksis er ytringsfriheten og organisasjonsfriheten sterkt innskrenket. Politisk kritikk tåles vanligvis ikke. Dermed blir den politiske opposisjon fortrengt og forskjøvet til undergrunnen. På mange måter ligger dermed forholdene til rette for politiske spenninger og radikalisering på islamsk grunnlag, som for eksempel i Algerie og Iran under sjahen. I Usbekistan er en islamsk opposisjon allerede aktiv og oppfattes som en trussel av regimet, som i januar 2000 henrettet flere islamske aktivister. Samtidig gjør personlig styrte diktaturer arvefølgen usikker. På denne bakgrunn utgjør de potensielt ustabile regimer og sårbare statsdannelser. Deres viktigste fortrinn er utsikter til en betydelig utvinning av olje og gass og i dag nære forbindelser til USA, men dette er en fjern venn.^[20]

De viktige olje- og gasslandene

For olje og gass er regionens mest interessante land Aserbaidsjan, Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan. De har alle autokratiske styresett med ulike grader av despoti og korrupsjon, men alle står overfor grunnleggende politiske problemer. Fordi disse landene har et godt høyere utdannelsesnivå enn de oljeeksporterende land i Midtøsten og Nord-Afrika, kan de udemokratiske politiske forholdene i lengden være mindre akseptable, særlig dersom de ikke får den økonomiske veksten. Dermed kan regimenes evne til å overleve være betinget av deres evne til å tiltrekke olje- og gassinvesteringer. Den politiske risikoen tilsier imidlertid at oljeindustrien anvender en forholdsvis høy kostnad på den kapital som investeres i området. Dette risikotillegget ved siden av transportkostnadene svekker imidlertid det økonomiske grunnlaget for investeringer, til tross for det geologiske potensial.

Aserbajdsjan har fått særlig oppmerksomhet på grunn av oljevirksomheten og konflikten med Armenia. Diktaturet og indre uro har fått mindre oppmerksomhet. Landet styres som nevnt i en viss utstrekning som et familieforetak. Korrupsjonen er omfattende. President Heidar Aliyev var tidligere en nær medarbeider av Leonid Bresjnev, men har gjennomgått en rask politisk overgang fra kommunisme til nasjonalisme. Sønnen Ilham Aliyev leder det statlige oljeselskapet og er på tale som sin fars etterfølger i presidentembetet, slik at statens styreform i praksis blir et autoritært familiedynasti. Regimet har et akutt behov for inntekter og har begynt å kreve inn oljeskatt på forhånd av vestlige investorer. På denne bakgrunn fremstår oljeledningen til Tyrkia som kanskje avgjørende for regimets evne til å overleve. Det har også behov for en minnelig løsning med Armenia om Nagorno-Karabakh. Spørsmålet er imidlertid om ikke en fredsløsning ville ramme regimet, fordi begrunnelsen for unntakstilstanden og innskrenkningen i befolkningens politiske rettigheter da ville falle bort. Den politiske usikkerheten bidrar selvsagt til å øke risikoen ved oljeinvesteringer i landet.

Aserbaidsjan er historisk Russlands og Sovjetunionens eldste oljeprovins. Omkring år 1900 var landet verdens største produsent av olje. Utbyggingen av oljeindustrien medførte store investeringer i infrastruktur og utdannelse. Ved uavhengigheten i 1991 hadde landet et høyt utdannelsesnivå, særlig i naturvitenskap og teknologi.^[21] De første frie valg i 1992 ga seier til en nasjonalistisk demokrat, Abulfaz Elchibey, uten sovjetisk politisk bakgrunn, men med nære forbindelser med Tyrkia.^[22] Umiddelbart etter uavhengigheten kom landet i krig med Armenia, med påfølgende økonomisk forverring og politisk krise. Et militært opprør tvang Elchibey til å gå av i 1993, erstattet av Aliyev, Bresjnevs nære medarbeider. Det er et åpent spørsmål om ikke Russland støttet det militære opprøret for å få sin mann, Aliyev, til makten, samtidig som russisk militær støtte sikret Armenia seieren i krigen. Likevel har Russland ikke fått full uttelling.

Presidentvalgene i 1993 og 1998 og parlamentsvalget i 1995 befestet Aliyevs makt, men ble underkjent av OSSE. Umiddelbart etter maktovertakelsen i 1993 trappet Aliyevs regjering opp forhandlingene med vestlig oljeindustri. I 1994 ble Aliyev forsøkt styrtet ved et militært opprør, kanskje med russisk støtte. Kort tid senere, i 1995, ble Russland invitert til å delta i Aserbaidsjans oljeindustri på bemerkelsesverdig gunstige vilkår.

                      Russland er ikke den eneste trussel mot Aserbaidsjans stabilitet. Regimet synes å undergrave seg selv ved en autoritær styreform som minner om den korrupte og despotiske sovjetiske fortid, men i nasjonale gevanter.^[23] Korrupsjonen er omfattende, i likhet med pressesensuren. Menneskerettighetsgrupper rapporterer om et betydelig antall politiske fanger. Ledigheten er omfattende og levestandarden har falt betydelig. Politisk kan denne utviklingen være særlig farlig i Aserbaidsjan fordi landet ved selvstendigheten i 1991 hadde et betydelig høyere nivå i utdannelse, produksjonsliv og levestandard enn landene øst for Kaspihavet.

                      Oljen er på samme tid Aserbaidsjans sjanse og skjebne. Olje- og gassressursene representerer potensielt høye fremtidige inntekter. Oljeutbyggingen kan gi ressurser til å heve levestandarden og bedre de sosiale forholdene. Dermed kan de også bidra til politisk stabilitet og eventuelt styrke demokratiet. En slik utvikling krever imidlertid en politisk ledelse som prioriterer en omfordeling av inntekt og respekterer demokratiske spilleregler. Aliyevs regime synes nå å overleve ved en forskuttering av inntekter fra vestlig oljeindustri, men det synes ikke å prioritere demokrati eller inntektsfordeling. Alternativet er at oljeutbyggingen begunstiger en liten gruppe teknokrater og offiserer i den offentlige sektor og en privat handelsstand som snylter på staten. Dette innebærer selvsagt en risiko for økende økonomiske forskjeller, sosiale spenninger, politisk protest og påfølgende undertrykkelse. Dette er en vanlig skjebne for regimer som ikke respekterer demokratiske spilleregler og som setter oppbyggingen av de styrendes formue høyere enn samfunnets økonomiske og sosiale utvikling.

                      Aserbaidsjan er i ferd med å utvikle seg til en klassisk renteniststat, som for eksempel Algerie eller Irak, med en ensidig avhengighet av olje- og gassinntekter og med autokratisk styresett. Beliggenheten i skjæringspunktet mellom amerikanske og russiske interesser borger heller ikke godt for stabiliteten.

Kasakhstan er kjent for store forekomster av olje og gass. Landet er mindre kjent for sitt udemokratiske styre og etniske spenninger mellom russere og kasakher. I senere år har mange russere forlatt landet. I 1990-årene er Kasakhstan blitt et yndet sted for investeringer av vestlig, særlig amerikansk oljeindustri. Landet har nære politiske og økonomiske forbindelser med USA. Oljeinvesteringene har gitt den nye staten et visst økonomisk grunnlag. Fordelingsproblemene er imidlertid alvorlige, og hittil synes oljepengene i stor utstrekning å ha gått til president Nasarbayev og hans nærmeste familie og vennekrets. I hvert fall lar store beløp fra vestlige oljeselskap seg ikke spore. Også her er utviklingen av et autoritært familiedynasti som styreform på gang. I løpet av 1990-årene har presidenten systematisk innskrenket parlamentets myndighet og styrket sin egen makt. Presidentens valgperiode er også blitt utvidet. Dermed er styreformen stadig mer autoritær innenfor en formelt demokratisk forfatning, men valgene blir underkjent av OSSE. Presidenten har plassert familie og venner i gunstige posisjoner. En datter kontrollerer radio og fjernsyn, én svigersønn er sjef for skattepolitiet, en annen er finansdirektør og visekonsernsjef i statsoljeselskapet. Mønsteret er ikke uvanlig i Sentral-Asia. Sterke innskrenkinger i ytrings- og organisasjonsfriheten og streikretten hører med til bildet, sammen med en betydelig politisk kontroll av rettsvesenet.

Kasakhstans store problem er spenningen mellom kasakher og russere.^[24] Årsaken ligger i Stalins tilfeldige grenser, som i resten av Sentral-Asia. Allerede i 1980-årene, før selvstendigheten, fantes en gryende kasakhisk nasjonalisme i opposisjon mot sovjetmakten, med flere tilløp til uro. Siden 1989, før selvstendigheten, har Nasarbayevs regime prioritert kasakhiske interesser, men økonomien er avhengig av faglært russisk personell. Ved selvstendigheten i 1991 hadde landet nesten like mange russere som kasakher, men i senere år har flere millioner etniske russere forlatt landet, hvis politiske og økonomiske liv stadig mer blir dominert av etniske kasakher. Den kostbare flyttingen til en ny hovedstad, Astana, hadde først og fremst til hensikt å bringe landets politiske sentrum nærmere den russiskbefolkede nordvestlige del av landet, med mesteparten av oljen og gassen. Spenningen mellom russere og kasakher kan imidlertid eventuelt sette landets territorielle integritet eller selvstendighet på spill. Fremfor å flytte til Russland kunne det under visse omstendigheter kanskje være fristende for de russiskbefolkede deler, med de største reservene av olje og gass, å vurdere en løsrivelse med påfølgende tilknytning til Russland. Under visse omstendigheter kunne dette også være i russisk interesse, ikke minst fordi betydelige olje- og gassreserver ville bli berørt av en ny grenselinje. I så fall er det en risiko for at staten Kasakhstan faller sammen og at det store oljefeltet Tengiz blir russisk. Etter president Putins maktovertakelse har russiske organisasjoner i Kasakhstan krevd folkeavstemning om en ny union med Russland.^[25]

Siden uavhengigheten har Kasakhstan hatt et desperat behov for inntekter. Teoretisk har Kasakhstan de beste økonomiske utsikter i Sentral-Asia, men rikelige naturressurser, som olje, gass og andre mineraler, gir inntekter bare i den utstrekning investeringer finner sted med utsikter til eksport.^[26]  Dermed er transitten for Kasakhstan et kanskje enda vanskeligere problem enn for Aserbaidsjan. Den gunstigste økonomisk eksportrute for olje og gass er ved etablerte rørledninger gjennom Russland, men en opprustning av disse til større kapasitet ville understreke Kasakhstans avhengighet av Russland. Direkte rørledninger til Kina fremstår nå som kostbare, ved siden av å vekke politiske motforestillinger. Eksport av olje og gass gjennom Afghanistan til India og Pakistan har vært diskutert, men den politiske risikoen forbundet med det afghanske regimet virker nå prohibitiv. Dermed gjenstår den økonomisk kostbare og politisk risikable løsningen med nye rørledninger under Kaspihavet og deretter gjennom Georgia og Tyrkia. Under OSSE-toppmøtet i Istanbul i november 1999 undertegnet som nevnt president Nasarbayev en avtale om rørledninger med Aserbaidsjan, Georgia og Tyrkia, med amerikansk bifall.

Avtalen om rørledninger understreket Kasakhstans nære forbindelser med USA. Siden selvstendigheten har amerikanske investeringer og amerikansk bistand hatt stadig større betydning. Pengene fra utlandet har imidlertid ikke vært tilstrekkelige til å forhindre alvorlige økonomiske problemer. I 1998 førte lave oljepriser til en økonomisk innstramning. Kasakhstans ene hovedproblem er en dominerende offentlig sektor og et lite utviklet privat næringsliv, begge dominert av presidentens familie og venner. Det andre hovedproblemet er naboskapet med Russland og en sårbar integritet og selvstendighet.

Turkmenistan har store påviste forekomster av naturgass som sikrer et visst økonomisk grunnlag. Politisk er landet et usedvanlig hardt diktatur, selv etter regionens målestokk, underlagt president Niyazovs livsvarige enmannstyre. Dets sosiale basis er den yngre del av den tidligere sovjetiske nomenklatura.^[27] Presidenten er gjenstand for en bemerkelsesverdig persondyrkelse og synes å bestemme de fleste ting selv, inkludert matvarepriser, tildelingen av olje- og gasskonsesjoner og doktorgrader. Regimer har et nært forhold til USA, som aktivt støtter prosjektet med å eksportere turkmensk gass til Tyrkia med en rørledning under Kaspihavet og deretter gjennom Aserbajdsjan og Georgia. Landets personlige styreform og harde undertrykkelse av enhver opposisjon innebærer imidlertid at alle investeringer er forbundet med en betydelig politisk risiko. Politiske institusjoner eksisterer ikke i praksis, arvefølgen er uklar og de sosiale spenninger er store. Sensuren gjelder også utenlandske trykksaker. Til tross for alvorlige økonomiske og sosiale problemer i første del av 1990-årene maktet en splittet opposisjon ikke å velte Niyasovs styre.^[28] Senere har styret befestet sin posisjon.

Med et mer ansvarlig styresett burde Turkmenistan ha ressurser til å unngå alvorlige økonomiske og sosiale problemer.^[29] Regimet har imidlertid ført en feilslått økonomisk politikk. Prioriteringen av kapitalintensive prestisjeprosjekter har ført til fall i levestandarden og store sosiale problemer. Opptøyer mot matmangel er blitt hardhendt undertrykket.^[30] Turkmenistan er allerede blitt en typisk renteniststat, der regimet ved store olje- og gassinntekter kan utdele gaver etter eget forgodtbefinnende. Den lille private handelsstanden snylter på staten. Dermed er olje- og gassinntekter blitt en erstatning for en mer balansert og demokratisk utvikling. Faremomentene ligger i generasjonskonflikter og kanskje i landets usbekiske minoritet.

                             Usbekistan er Sentral-Asias mest folkerike stat. Det har foreløpig mindre påviste reserver av olje og gass enn de øvrige statene, men kan ha et betydelig potensial. Landet er preget av sterke sosiale spenninger, politisk uro og en våknende islamisme. Motsetningen mellom regimet og opposisjonen er til dels blitt voldelig. Regimet slår hardt ned på kritikk, særlig på den islamske opposisjonen, som er begynt å svare med vold. Bakgrunnen ligger dels i president Karimovs autokratiske enmannsstyre, dels i Usbekistans tradisjoner med en over tusen år gammel urban muslimsk kultur. Den historiske bakgrunn gir Usbekistan særlige forutsetninger til å spille en aktiv intellektuell, religiøs og politisk rolle i Sentral-Asia. I 1989 stiftet opposisjonen en bred nasjonalistisk bevegelse, Birlik, som ble særlig populær blant intellektuelle. Moskvas svar var en omorganisering av det usbekiske kommunistparti og å utnevne en usbek, Islam Karimov, til dets leder. De siste to årene før uavhengigheten brukte han til å befeste sin makt.

Ved årtusenskiftet er det usbekiske samfunn under stram politisk kontroll.^[31] Den personlige styreformen og fraværet av fungerende institusjoner gjør at regimet er forbundet med en høy politisk risiko. Arvefølgen er ikke klar. Parlamentet er like lydig som under Stalin og Bresjnev. Organisasjons- og ytringsfrihet finnes i praksis ikke. Sensuren praktiseres strengt. Rettsvesenet er underlagt nådeløs politisk kontroll. Det hemmelige politi er overalt. Regimet undertrykker og forfølger religiøs aktivitet, til dels med en meningsløs brutalitet som ved forbud mot studier av religiøse skrifter og mot skjegg hos menn. Trolig ligger her forutsetningene best til rette for en islamsk utvikling, ikke minst på grunn av regimets forfølgelse og konfrontasjonspolitikk. Dermed styrkes grunnlaget for en islamistisk utvikling som også kan påvirke nabolandene. Med et islamsk regime kunne Usbekistan eventuelt representere en ideologisk og politisk trussel mot nabolandene. Uansett regime kan Usbekistan som Sentral-Asias mest folkerike stat representere en militær trussel mot mer olje- og gassrike naboland, som har betydelige usbekiske minoriteter. Landets politiske ledelse har sin bakgrunn i den sovjetiske nomenklatura. Den er overveiende usbekisk. Russere og andre europeere er blitt fordrevet fra statsforvaltningen.^[32]

                      Uavhengigheten i 1991 ble etterfulgt av en voldsom inflasjon, fall i levestandarden og omfattende politiske protester. Fordi regimet søkte internasjonal anerkjennelse måtte det gi opposisjonen et visst spillerom. Deretter fikk den stadig vanskeligere kår. Særlig ble Birlik rammet. Dette falt sammen med økende sosiale spenninger og Usbekistans deltakelse i borgerkrigen i nabolandet Tadsjikistan, på den sekulære, ekskommunistiske side mot en bred islamistisk, liberal og nasjonal koalisjon. I dag er Usbekistans opposisjon splittet mellom sekulære og religiøse grupper og mellom halvt lovlige og helt illegale grupper.^[33] Selv om usbekisk lov forbyr politisk-religiøse organisasjoner, finnes de. En stadig sterkere islamsk opposisjon kan eventuelt føre regimet nærmere Russland.

                      I likhet med andre land i regionen gjennomgikk Usbekistan i 1998 et sterkt økonomisk tilbakeslag. Landets økonomiske hovedproblem er likevel strukturelt, fortsatt statlig dominans og en svak privat sektor. Det politiske hovedproblemet er enmannsstyret og en voksende islamsk opposisjon.

En foreløpig konklusjon er ingen av de nye statene i den kaspiske region og Sentral-Asia fremstår som stabile, til tross for betydelige naturressurser som under andre politiske forhold burde kunne sikre et økonomisk grunnlag. Potensialet for indre ustabilitet gjør at utfallet av stormaktsspillet om regionen også er knyttet til regimer hvis fremtid ikke er garantert.

Det store spillet på nytt

Det store spillet om Sentral-Asia fra det 19. århundre blir videreført inn i det 21. århundre, men nå med USA som utfordreren i stedet for Storbritannia. Russland er den konstante faktor i dette spillet, og landet søker både politisk og økonomisk kontroll. Olje er en vesentlig faktor. Iran er en ny faktor i spillet, etter å ha vært passiv overfor området i et par hundre år. Landet opptrer på en uavhengig måte og søker inntekter og politisk innflytelse ved handel og transitt for olje og gass. Fordi det ottomanske rike før 1918 hadde lite kontakt med Sentral-Asia, er Tyrkia også en nykommer. Til tross for et språklig og religiøst fellesskap har det i lengre tid vært lite kulturell kontakt og enda mindre samhandel mellom Tyrkia og Sentral-Asia. Hittil har det økonomiske samkvem mellom Tyrkia og de nye statene i regionen utviklet seg lite, til tross for et språklig fellesskap. Tyrkia har en langt større samhandel med for eksempel Russland og Ukraina.

Det mer nærliggende tyrkisktalende Aserbaidsjan har tradisjonelt hatt en nærmere kontakt med Iran, blant annet på grunn av et religiøst fellesskap. Landene i Sentral-Asia, øst for Kaspihavet, hadde før den russiske maktovertakelsen på 1800-tallet nær kontakt med Iran. Tyrkia har ambisjoner om økonomiske forbindelser og politisk innflytelse i de nye statene, men lite har skjedd på 1990-tallet til tross for et språklig og religiøst fellesskap. USA er en spektakulær nykommer i regionen, med ambisjoner om økonomisk og politisk innflytelse, samt tilgang på olje og gass. I denne nye versjonen av det store spillet fremstår to viktige dimensjoner i rivaliseringen: USA mot Russland om kontroll over oljen og Tyrkia mot Iran om transittrutene, handel og politisk innflytelse.

                      USA er Russlands viktigste utfordrer i regionen. Som verdens for tiden eneste supermakt har USA verdensomspennende interesser. Som verdens ledende oljeimportør og som hjemland for størstedelen av verdens oljeindustri har USA en interesse av å delta i alle viktige oljeprovinser og helst utøve en viss kontroll. USA har en interesse av at kaspisk og sentralasiatisk olje kommer til verdensmarkedet og at amerikanske oljeselskap får investeringsmuligheter. Dette er bakgrunnen for at USA skaffer seg et økonomisk og politisk fotfeste i Aserbaidsjan og Sentral-Asia. Hittil har et viktig mål for amerikansk politikk vært å hindre at oljen fra de nye landende blir eksportert gjennom Iran. Siden den kalde krigens slutt har USA ansett Iran for en hovedfiende.^[34] Derfor har isolasjon av Iran vært et viktig mål for amerikansk politikk overfor Aserbaidsjan og Sentral-Asia, om nødvendig ved å gi visse konsesjoner til Russland. Dette kom til uttrykk i 1995, da USA la ned veto mot iransk deltakelse i oljekonsortiet i Aserbaidsjan, men godtok russisk deltakelse. I den utstrekning Iran markerer sine interesser i regionen klarere, vil USA komme under et sterkere press, men også i et vanskeligere dilemma. Problemet for USA er en tilsynelatende fastlåst posisjon for å hindre oljen i å nå Golfen gjennom Iran. Våren 2000 er det imidlertid tegn til en oppmyking i forholdet mellom USA og Iran.

USA har i 1990-årene spilt en aktiv politisk rolle i den kaspiske region og Sentral-Asia. I tomrommet etter Sovjetunionens sammenbrudd har USA søkt å bygge opp posisjoner i de nye statene, tilsynelatende med et betydelig hell. Store amerikanske olje- og gassinvesteringer, store lån og omfattende bistand vitner om nære økonomiske forbindelser, der amerikanske interesser har vært vesentlige for de nye statenes inntektsgrunnlag. Den økonomiske innsatsen har vært fulgt opp av nære politiske forbindelser. Amerikansk oljeindustri og landets myndigheter har her hatt sammenfallende interesser og arbeider nært sammen. USA har hatt politiske motiver som å styrke nye nasjonalstater, å styrke en demokratisk utvikling og hindre iransk og russisk innflytelse.^[35] I denne forbindelser har amerikanske myndigheter brukt betydelige ressurser. USA har innledet et visst militært samarbeid med de nye statene, blant annet ved opplæring av de væpnede styrker og politiet.

 USAs myndigheter, som ofte fremstår som ledende forkjempere for demokrati og menneskerettigheter, har på disse punkter vært påfallende diskrete i forhold til de nye statene i den kaspiske region og Sentral-Asia. Kritikk av diktaturene fremkommer også på offisielt amerikansk hold, men uten praktrisk betydning for pengestrømmen eller den politiske støtte fra USA. Mens USA uttrykker bekymring for menneskerettighetene i for eksempel Iran og fremholder dette som en av flere grunner til å holde tilbake investeringer, gjelder tydelig ikke samme logikk for Irans nye naboland. Denne selektive moralen kan være et utslag av politisk pragmatisme, der olje og gass vurderes som formildende omstendigheter ved brudd på menneskerettighetene.

Det er imidlertid en risiko for at den politiske prinsippløsheten slår tilbake, ved at USA fremstår som en støttespiller for korrupte, inkompetente og despotiske regimer. Dermed kan eventuelle politiske forandringer også medføre et tilbakeslag for USAs innflytelse i regionen. USA har i nyere historie utvist en påfallende evne til å begå slike feilgrep, for eksempel i forhold til Iran under sjahen. Den politiske kompleksitet i Kaukasus og Sentral-Asia blir neppe fullt ut forstått i Washington.^[36] I denne sammenheng er det åpent spørsmål i hvilken utstrekning satsingen på autokratiske regimer i regionen er en kalkulert risiko eller et uttrykk for inkompetanse og skjødesløshet i amerikansk utenrikspolitikk. I dette perspektiv kan også amerikanske investeringer i regionen være utsatt for en særlig politisk risiko. I senere tid har amerikanske investorer utvist en mer forsiktig holdning til den kaspiske region og Sentral-Asia, mens USAs myndigheter fortsatt søker å befeste sine posisjoner i regionen.

USA har vært særlig aktiv for å transportere kaspisk olje og gass til Tyrkia. Kostnadene innebærer som tidligere påpekt at prosjektet i det vesentlige er politisk motivert. Som stor importør av olje har USA en kommersiell interesse av at mest mulig olje selges i det nordatlantiske markedet for å presse prisene nedover her.^[37] En ledning til en tyrkisk havn ved Middelhavet tjener dette formålet. USA har en videre politisk interesse av å skaffe Tyrkia transittinntekter og Israel sikre tilførsler av olje fra tyrkisk havn.^[38] USA har ressurser til å spille en ledende rolle i Kaukasus og Sentral-Asia ved sin oljeindustri, kapital, teknologi og handel. I denne sammenheng er de amerikanske oljeselskapene i regionen, som for eksempel Chevron og Exxon, også politiske aktører som forsvarer amerikanske interesser, i likhet med BP-Amoco som forsvarer britiske og amerikanske interesser.^[39] USAs problem er at transittpartnerne Tyrkia og særlig Georgia stiller svakt.

Et mer strategisk mål for USA er å knytte Kaukasus og Sentral-Asia ved rørledninger til Tyrkia for å demme opp mot en mulig fremtidig russisk eller iransk innflytelse. I dette perspektiv kan satsing på de nye statene i den kaspiske region og Sentral-Asia sees som et ledd i en amerikansk strategi for å befeste stillingen som verdens eneste supermakt. På dette grunnlag kan det være i amerikansk interesse å knytte land som Georgia og Aserbajdsjan nærmere NATO, eventuelt at de på lengre sikt blir medlem i alliansen, som da vil strekke seg til Kaspihavet. Dette kan være mer nærliggende som amerikansk mål enn vanligvis antatt.^[40]

I senere tid har omfattende økonomisk bistand styrket USAs politiske posisjon i Georgia. Det er også militære forbindelser.^[41] Georgias president Edvard Shevardnadze, tidligere sovjetisk utenriksminister, har uttrykt ønske om medlemskap i NATO under henvisning til trusselen fra Russland. Georgia grenser mot NATO-medlemmet Tyrkia, og Aserbajdsjan grenser igjen mot Georgia. Begge land anser seg som truet av Russland og har allerede uttrykt et ønske om å bli medlem av NATO for å sikre sin selvstendighet og territorielle integritet. I så fall ville NATO få en territoriell kontinuitet fram til Kaspihavet. En slik utvikling virker i dag lite sannsynlig. Risikoen er snarere at USA ved et aktivt nærvær gir et overdrevet inntrykk av evne og vilje til å gripe inn for å forsvare de nye statene og deres nåværende herskere. En midlertidig løsning vurdert av noen oljeinvestorer er stasjonering av leietropper for å beskytte rørledningene. USAs sterke engasjement i krigen i Kosovo våren 1999 kan kanskje også ses som et ledd i en strategi for å vinne posisjoner på det eurasiske kontinent.^[42] Her er kontroll over olje en viktig faktor. USAs politikk har lenge vært å sikre amerikanske oljeselskap viktige posisjoner i alle oljeprovinser av betydning, for på den måten også å sikre politisk innflytelse. Dette er et høyt spill og her er USA ikke alene. Det finnes andre viktige interessenter.

                      Iran har interesser i den kaspiske region og Sentral-Asia som er i umiddelbar konkurranse med USA. Iran har behov for større handel og for inntekter ved transitt av olje og gass. Politisk har Iran interesse av nærmere forbindelser og å unngå at andre makter befester posisjoner i området. Med transitt av olje og gass og utvidet handel vil Iran kunne bli en regional makt. Sentral-Asia representerer også et potensielt marked for iranske varer. Transitt av olje vil også styrke Irans posisjon i Golfen og dermed overfor arvefienden Irak, samt overfor Kuwait og Saudi-Arabia. Iran har en særlig følsomhet overfor USA på grunn av den aktive støtten til sjahens regime.^[43] På bakgrunn av Irans anstrengte forhold til USA har landet en klar interesse av at USA får minst mulig innflytelse i regionen. Iran er allerede konfrontert med et amerikansk militært nærvær i Golfen og frykter også amerikanske styrker i Kaukasus. For Iran fremstår USA fortsatt ikke bare som en ideologisk motstander, men også som en konkret trussel mot landets islamske styresett.^[44]

Iran har et vanskelig forhold til Aserbaidsjan, som var del av det persiske riket inntil området ble erobret av Russland mellom 1796 og 1828. Befolkningen i dagens republikk Aserbaidsjan deler språk, en tyrkisk dialekt, og religion, shia-islam, med den iranske provinsen av samme navn og omtrent like stor befolkning. Forholdet mellom Aserbaidsjan og Iran er likevel spent.^[45] Iran har i 1990-årene konsekvent støttet Armenia i krigen mot Aserbaidsjan. Til gjengjeld kom Aserbaidsjan under en nasjonalistisk regjering tidlig på 1990-tallet med indirekte territorielle krav overfor Iran, basert på ønsket om etnisk gjenforening, selv om det i Iran er lite eller ingen separatisme blant minoritetene. Forholdet ble ikke bedre av at Aserbaidsjan i 1995 etter amerikansk påtrykk kansellerte Irans deltakelse i oljekonsortiet. I et iransk perspektiv fremstår Aserbaidsjan dermed som en upålitelig partner, potensielt som en motstander og trussel mot landets integritet. Økonomisk fremgang kan eventuelt gjøre Aserbaidsjan til en større risiko for Iran. Desto viktigere blir det for Iran å kontrollere strømmen av olje.

                      Iran har derimot søkt nærmere forbindelser med Turkmenistan, som representerer brohodet til Sentral-Asia, med sikte på handel og politiske bånd. Her er Irans fortrinn den billigste adgang til verdenshavene og den transittrute som er sikrest i forhold til eventuell russisk innblanding.

Russland representerer den viktigste konkurrent til USA i regionen. Historisk dreier det seg om områder som har vært under russisk eller sovjetisk kontroll i opptil 200 år, som tilfellet er med Georgia. Russlands interesse er nå å styrke det økonomiske samkvem med de nye statene, for å legge et grunnlag for etter hvert nærmere politiske forbindelser. Som tidligere påpekt, har Russland en umiddelbar interesse av å kontrollere transporten av kaspisk og sentralasiatisk olje og gass. For å stoppe eller utsette gassledningen fra Turkmenistan gjennom Aserbajdsjan og Georgia til Tyrkia har Russland presentert et prosjekt for å frakte russisk gass med en ny rørledning under Svartehavet til nordkysten av Tyrkia. Selv om kostnadene er høye, er hensikten å komme gassledningen fra Turkmenistan i forkjøpet.

I den utstrekning Russland fremstår som det eneste marked for olje og gass fra Aserbaidsjan og Sentral-Asia vil landet ha en gunstig forhandlingsposisjon i prisspørsmål. Rørledningene vil være avgjørende også i dette spørsmålet. Russlands politiske interesse overfor oljen og gassen fra Aserbaidsjan og Sentral-Asia synes først og fremst å være å hindre at andre makter får kontrollen. Dette innebærer ikke at vestlige investorer utelukkes så lenge russiske interesser har en andel. På dette punkt synes Russland å forfølge en finurlig strategi, ved først å godta vestlige oljeinvesteringer og deretter søke å styrke sin egen makt. I den utstrekning Russland har interesse av olje fra Aserbaidsjan og Sentral-Asia, kan landet også ha interesse av at regionens oljeindustri blir modernisert og utbygd med vestlig kapital og teknologi. Dette kan være bakgrunnen for at Russland har øvd et forholdsvis åpent press på Kasakhstan for at oljen fraktes gjennom Russland i stedet for Tyrkia og for å få en andel i oljekonsortiet i Aserbaidsjan, kanskje uten betaling.^[46] Russland har også vist seg i stand til å skape uro i Georgia. I dette perspektiv har kontrollen over Tsjetsjenia politisk betydning.

Et videre russisk motiv for å kontrollere eksporten av olje og gass fra Aserbaidsjan og Sentral-Asia er å bedre sin egen forhandlingsposisjon overfor vestlig oljeindustri og dermed redusere konkurransen om kapital og teknologi. Virkemiddelet er igjen kontroll over rørledningene.^[47] Disse russiske ambisjonene kommer på tvers av ønsket om nasjonal selvstendighet hos de politiske eliter i Aserbaidsjan og Sentral-Asia. Uansett dagens problemer ønsker de neppe noen ny underkastelse av Russland.^[48] Spørsmålet er derfor hvilke maktmidler Russland disponerer for å hindre eller ramme en eventuell transitt av olje og gass gjennom Georgia og Tyrkia. Russlands nære forhold til Armenia er viktig i denne sammenheng, men er ikke det eneste maktmiddelet.

Tyrkia har interesse av økonomiske og politiske bånd med Kaukasus og Sentral-Asia så vel som transittinntekter og tilgang til olje og gass. Rask vekst i befolkning og økonomi gjør landet til en stadig større importør av olje og gass. For Tyrkia er et viktig mål å redusere avhengigheten av arabisk olje.^[49] Dette er bakgrunnen for at Tyrkia tilsynelatende kjøper all olje levert i den georgiske havn Batumi. Tyrkias mål er tydelig å selge industriprodukter i markedene i Kaukasus og Sentral-Asia og etter hvert å bli en betydelig investor i de nye landene. Tyrkias fortrinn er et visst språklig og kulturelt felleskap og støtte fra USA, men hittil har hittil ikke klart å få noen nevneverdig innflytelse i Sentral-Asia.^[50] På den annen side har Tyrkia allerede en omfattende handel med Russland som kan legge en demper på viljen til å utfordre russiske interesser i det fjerne og fattige Sentral-Asia.^[51] For transitten av olje og gass har Tyrkia ved siden av høye kostnader en ulempe ved at ledningene eventuelt vil gå gjennom kurdisk område, med risiko for sabotasje så lenge konflikten varer.

Nye spenninger?

I den utstrekning amerikansk utenrikspolitikk er avgjørende, vil oljekonsortiet i Aserbaidsjan bli presset til bygge oljeledningen gjennom Georgia og Tyrkia. Finansieringen vil også komme etter politisk press, uten hensyn til kostnader og politisk risiko. Det er imidlertid et åpent spørsmål om den videre utenrikspolitiske risiko tas hensyn til i Washington.

Gjentatte intriger og krigføring i Kaukasus reiser liten tvil om Russland vilje til å forsvare sine interesser i området. Fortsatt amerikansk press for å bygge oljeledningen gjennom Georgia og Tyrkia kan styrke grunnlaget for en nærmere forståelse mellom Iran og Russland. Da Iran i 1995 etter press fra USA ble utelukket fra oljekonsortiet i Aserbaidsjan, var det tegn på et bedre forhold mellom Iran og Russland.^[52] Senere har samhandelen mellom de to landene økt betydelig. Russland har solgt våpen til Iran. Turkmenistan har også hatt økende samhandel med Iran og Russland. I tilfelle et fortsatt spent forhold til USA har Iran et trumfkort i nærmere forbindelse med Russland. De har sammen støttet Armenia mot Aserbaidsjan. Inntil nylig delte de innflytelse i Turkmenistan. Iran og Russland har en felles interesse av å hindre eksterne makter, først og fremst USA, i å få politisk innflytelse i Kaukasus og Sentral-Asia.

Sammen ville Iran og Russland ha et betydelig spillerom for å sjenere eksporten av olje og gass fra Aserbaidsjan til Tyrkia, blant annet ved å bruke Armenia, georgiske dissidenter eller kurdisk gerilja. Sammen kunne Iran og Russland også true den politiske stabiliteten i Aserbaidsjan. Russland spilte an aktiv rolle i å velte det forrige regimet i Aserbaidsjan i 1993. Lignende forsøk kan ikke utelukkes i fremtiden. I et slikt spill ville Iran rimeligvis ha interesser mer på linje med Russland, for å demme opp mot et amerikansk nærvær, med mindre forholdet til USA skulle bedres vesentlig. Slike perspektiver understreker den fortsatte politiske risiko som rammer de planlagte olje- og gassledningene fra Aserbajdsjan til Tyrkia.

For Russland er det av høyeste prioritet å unngå at andre makter, først og fremst USA, oppnår militære eller solide politiske posisjoner i regionen. På dette punkt er Russland ikke uten støttespillere. Russisk bistand var av vesentlig betydning for Armenias seier over Aserbajdsjan i krigen om Nagorno-Karabakh tidlig på 1990-tallet. I dag er Armenia Russlands viktigste alliert i Kaukasus, med russiske baser. Russland har tidlig på 1990-tallet støttet det separatistiske opprøret i provinsen Abkhazia i Georgia, hvilket førte til at Georgia også så seg nødt til å be om russisk støtte. Resultatet ble en russisk militær base i landet. Georgia skal i 1999 ha bedt Russland om å rømme basen, men hittil uten respons. I Sentral-Asia er det russiske militære baser i Tadsjikistan.

På bakgrunn av historien og aktuelle interesser er det en risiko for at en utvidelse av NATO, eller et vestlig militært nærvær til Georgia og Aserbajdsjan, ville bli oppfattet som en provokasjon på russisk hold. Talsmenn for russiske myndigheter har høsten 1999 advart mot utplassering av fremmede styrker i Kaukasus. Russlands nye krig mot Tsjetsjenia høsten 1999 er et tegn på at landet akter å forsvare sine posisjoner i Kaukasus om nødvendig med makt. Dette viser i hvilken utstrekning Russland fortsatt har en nøkkelposisjon i området.

En oljeledning til Tyrkia gjennom Georgia vil manifestere et vestlig, særlig amerikansk, nærvær i Kaukasus for første gang i historien. Den umiddelbare risiko er at dette vil virke provoserende på Russland, kanskje også på Iran. En videre risiko er at dette vil gi politiske ringvirkninger også i Sentral-Asia øst for Kaspihavet. Det politiske spill omkring rørledningene kan eventuelt splitte området i to leire, én bestående av Aserbaidsjan, Georgia og Tyrkia, støttet av USA og til dels Storbritannia, en annen bestående av Armenia, Iran og Russland. En slik konstellasjon ville kunne true eksporten av olje fra Aserbaidsjan. En slik splittelse ville også medføre en betydelig risiko for olje- og gassvirksomheten i Kasakhstan og Turkmenistan. Det er også et åpent spørsmål hvordan Usbekistan eventuelt ville utnytte en slik situasjon. Usbekistan sa i 1999 opp sikkerhetsalliansen med Russland for i stedet å utvide det militære samarbeidet med USA.

Én mulighet er at Russland under president Putin først blir stabilisert politisk og deretter oppnår en langvarig høy økonomisk vekst. Det er ingen tvil om Russlands økonomiske potensial, problemet ligger i politisk stabilisering. I beste fall kunne politisk stabilitet og økonomisk fremgang føre til at Putins Russland knytter seg nærmere til Europa og utvikler samhandel og politiske kontakter med hele den vestlige verden. I dette perspektiv kunne vestlige oljeinvesteringer i Kaukasus og Sentral-Asia fremstå som gunstige for Russland, som kunne tjene penger på transitten av olje og gass. Ledningene gjennom Georgia og Tyrkia ville da være overflødige.

Dessverre er det også grunnlag for et annet utviklingsmønster. En realistisk mulighet er at Putins  Russland blir mer autoritært og lukket, etter mønster av tsarenes regime, samtidig som landet søker å gjenvinne sin status som stormakt og gjenvinne posisjoner i det tidligere sovjetiske området, Russlands ”nære utland”. I dette perspektiv kunne vestlige oljeinvesteringer i Kaukasus og Sentral-Asia fremstå som uheldige med mindre Russland kontrollerer transitten. Dette kunne eventuelt gi Russland insentiver til å skape problemer for transitten av olje og gass gjennom Georgia. Forholdet mellom Armenia og Aserbaidsjan kunne plutselig forverres ytterligere. Georgiske dissidenter og separatister kunne med ett bli mer aktive. Attentater kunne finne sted mot rørledningene, også på byggestadiet. Statsmakten i Aserbaidsjan og Georgia kunne vise seg ute av stand til å forsvare ledningene og kanskje be oljekonsortiet om å engasjere leiesoldater for å forsvare ledningene, og deretter be om militær bistand fra USA. Dermed kunne det være en risiko for en åpen konfrontasjon mellom russiske og amerikanske interesser, der Georgia og Aserbajdsjan ville være særlig utsatt. Det kunne da være en økende risiko for militære intervensjoner i Nagorno-Karabakh og Abkhazia for å sikre nye og presumptivt uavvendelige politiske realiteter. For eksempel ville Armenia med russisk bistand kunne annektere Nagorno-Karabakh, og Aserbajdsjan ville kunne søke å forsvare seg med amerikansk hjelp. Abkhazia ville med russisk bistand på nytt kunne erklære seg uavhengig av Georgia.

I verste fall kunne utfallet bli at amerikanske og russiske interesser står mer direkte overfor hverandre i Kaukasus, med ringvirkninger for hele Eurasia, først og fremst for Sentral-Asia. En eventuell konfrontasjon med USA i Kaukasus ville gi Russland insentiver til å skape problemer for Kasakhstan, hvis store russiske befolkning representerer et mulig pressmiddel. Mulige utfall er et mer russiskvennlig regime, en ny union eller at landet splittes ved at russisk befolkede oljerike delene innlemmes i Russland. Eventuelt kunne det folkerike nabolandet Usbekistan overta resten.

Turkmenistan ville også stå svakt i en slik konfrontasjon, ikke minst fordi landet i november 1999 under toppmøtet i OSSE i Istanbul mot klare russiske ønsker gikk med på å støtte ledningene gjennom Georgia og Tyrkia. Én mulighet kunne være en ny russiskvennlig regjering, eventuelt også med nære bånd til Iran. Dermed ville Usbekistan bli geografisk isolert fra Aserbaidsjan. En annen mulighet kunne være at det folkerike Usbekistan tok kontroll over det folkefattige, men ressursrike nabolandet Turkmenistan. Dermed ville Usbekistan ha direkte forbindelse med Aserbaidsjan over Turkmenistan og Kaspihavet. Det finnes til dels store usbekiske minoriteter i samtlige naboland, samtidig som de etniske og språklige forskjellene mellom usbeker, kasakher og turkmener er forholdsvis små. Rollen som amerikansk brohode i Sentral-Asia ville også kunne styrke det usbekiske regimet.

En alternativ utvikling kunne være at sosial forverring og en sterkere islamsk opposisjon får statene i Sentral-Asia til søke nærmere Russland, eventuelt i en ny union.

Disse scenarier er i verste fall en oppskrift for en mer anspent forhold mellom Russland og USA, denne gang om Kaukasus og Sentral-Asia, ikke om Europa. Russland ville denne gang selvsagt stille svakere enn Sovjetunionen gjorde det under den forrige kalde krigen, men USA kunne heller ikke være sikker på bred støtte.

Europa risikerer å komme i klemmen ved en sterkere motsetning mellom amerikanske og russiske interesser i Kaukasus, eventuelt også i Sentral-Asia. Storbritannia er trolig det eneste av de større EU-land som kunne tenkes å ville støtte opp om en mer aktiv amerikansk politikk i Kaukasus. Bakgrunnen er dels at britiske oljeinteresser ved BP-Amoco er sterkt engasjert i Kaspihavet og Sentral-Asia. De øvrige større EU-land ville sannsynligvis være mer reserverte overfor en politikk som utfordrer Russland i områder som det fortsatt anser som sitt ”nære utland”. I Europa er det neppe noen særlig vilje til å la NATO engasjere seg i Kaukasus. En mer åpen politisk konfrontasjon mellom USA og Russland i Kaukasus og Sentral-Asia ville kunne skape store problemer for utviklingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU. Trolig ville alle store EU-land unntatt Storbritannia søke å unngå å utfordre russiske interesser i Kaukasus og Sentral-Asia. EUs økonomiske interesser i Nord-Afrika og særlig Midtøsten er på viktige punkter som tilgang på olje og markeder i direkte konkurranse med USA. Et utbredt syn i EU er at Middelhavsområdet og Midtøsten naturlig utgjør en europeisk interessesfære, Europas ”nære utland”.^[53] Dette kan være i direkte konflikt med amerikanske interesser. Tyrkia vil her ha en nøkkelposisjon

I Tyrkia er det under henvisning til en voksende samhandel med Russland forbehold mot å knytte seg opp mot USAs strategi i Kaukasus og Sentral-Asia. EUs tilbud om medlemskap på lengre sikt kan også bidra til å svekke båndene mellom Tyrkia og USA.

Kinas interesser i Sentral-Asia har fått lite oppmerksomhet, til tross for naboskap og en lang felles grense. Kinas umiddelbare behov er å unngå at politisk uro, eventuelt basert på en blanding av islamisme og nasjonalisme, sprer seg fra Sentral-Asia til Sinkiang, der den opprinnelige befolkning er tyrkisktalende muslimer. Derfor har Kina en interesse av politisk stabilitet i Sentral-Asia og etter hvert en utvikling av samhandelen som kan styrke de politiske forbindelser. På kortere sikt har Kina, som en stor importør av olje, en interesse av at oljen fra den kaspiske region og Sentral-Asia fraktes til Golfen, for derfra å kunne skipes østover. I et utenrikspolitisk perspektiv har Kina ingen interesse av at USA befester sine posisjoner i Sentral-Asia, fordi Kina også konkurrerer med USA om innflytelse i Øst-Asia. Med et amerikansk militært nærvær i både Sentral-Asia og Øst-Asia er risikoen at Kina vil oppfatte seg som innringet. På lengre sikt kan Kina som nevnt ha en interesse av direkte rørledninger for å frakte olje og gass fra Sentral-Asia, til tross for høye kostnader. En sterk amerikansk posisjon i Sentral-Asia kan dermed oppfattes som en ulempe for kinesiske interesser.

Den nye versjonen av det store spillet om Kaukasus og Sentral-Asia vil trolig vare i årevis, kanskje i tiår, inntil en mer varig maktbalanse oppstår, der Russland enten definitivt er skjøvet ut eller på nytt er etablert som en makt i området. Utfallet påvirker selvsagt også investeringene i olje og gass fordi inntektene avhenger av eksportrutene. I den utstrekning rørledningene gjennom Georgia og Tyrkia skulle bli utsatt på grunn av høye kostnader og politisk risiko, vil USA, som i dette spillet har både Iran og Russland som politiske motspillere, stå overfor et vanskelig valg.

Ved å godta en transitt gjennom Iran vil USA ikke bare måtte anerkjenne Iran som en viktigere aktør i internasjonal oljepolitikk, i Golfen og i Sentral-Asia, men også renonsere på ønsket om å få oljen fra Kaukasus og Sentral-Asia til Middelhavet. Dermed ville Golfens stilling i det internasjonale oljemarked bli ytterligere styrket, med følger for tilbuds- og prisrisikoen. For USA ville dermed Golfen bli enda viktigere, men med et sterkere Iran.

Ved å godta transitt gjennom Russland ville USA oppnå at oljen fra Kaukasus og Sentral-Asia ikke kom til Golfen, men Russlands stilling i de internasjonale energimarkeder ville styrkes, sammen med Russlands posisjon i Kaukasus og Sentral-Asia. Russisk kontroll over ressursene i Kaspihavet og Sentral-Asia, i tillegg til Sibirs ressurser, ville vesentlig styrke Russland økonomisk og politisk. USA ville da stå overfor et mer ressursrikt Russland med større selvtillit.

Før disse spørsmålene løses, er risikoen at mange olje- og gassinvestorer vil tape mange penger i Kaspihavet og Sentral-Asia. Geologien tilsier som nevnt innledningsvis et potensial for god avkastning på olje- og gassvirksomhet i området, men dette er ikke tilstrekkelige så lenge billige eksportruter ikke er klare. Derfor er det bare oljeselskap med mange penger, en diversifisert portefølje av olje- og gassprospekter og erfaringer i å drive under vanskelige politiske forhold som har utsikter til eventuelt å holde ut en lang ventetid før de store inntektene kommer. Som en politisk garanti burde de også utvikle nære forbindelser med Iran og Russland. Iran er imidlertid inntil videre ikke tillatt område for amerikansk oljeindustri, ikke på grunn av Iran, men på grunn av USA.

Politisk er USA fortsatt avgjørende, men med et vanskelig valg mellom å godta Russland som en konstant dominerende makt i regionen eller Iran som en kommende regional makt. Langvarig amerikansk nøling i dette valget, samtidig som USA aktivt bygger opp nye posisjoner i området, vil styrke grunnlaget for en forståelse mellom Iran og Russland. USAs og vestlig oljeindustris store problem er nære forbindelser med sårbare diktatoriske regimer. Dagens regimer er ikke nødvendigvis de mest stabile partnere. Vestlige interesser ville styrke sin egen sak ved å knytte sin bistand og sine investeringer til økonomiske og politiske reformer som også ville stabilisere forholdene. I et geopolitisk perspektiv er ikke kampen om innflytelse og kontroll i Kaukasus og Sentral-Asia noe nullsumspill. Enhver seier for vestlige interesser ville styrkes ved at Russland og Iran ble trukket med som partnere. Spørsmålet i dette perspektiv er ikke eksklusive løsninger, men flere, ulike transportveier for oljen og gassen. Dermed kunne de berørte statene balansere sine forbindelser vestover med bånd til Iran og Russland.

I sin streben etter en dominans i området spiller USA høyt. Kontroll over olje har vært et konstant mål i amerikansk utenrikspolitikk siden første verdenskrig. Omkring år 2000 brukes kontrollen over oljen i Kaukasus og Sentral-Asia til å skaffe USA et videre økonomisk, politisk og militært fotfeste i området. Risikoen er imidlertid at USA overvurderer sine økonomiske og politiske ressurser til å dominere Eurasia ved et aktivt nærvær i Kaukasus og Sentral-Asia.^[54] Risikoen er videre at USA ved å forfølge en løsning uten hensyn til russiske eller iranske interesser, men i nært samarbeid med diktatoriske og korrupte regimer, enda en gang begår grunnleggende politiske feilvurderinger. På flere hold i USA blir det advart akkurat mot dette.^[55] Dersom USA skulle vinne den nye versjonen av det store spillet, ville kontrollen over Eurasia være sikret og USA fremstå som verdens ubestridte hersker, i et hvert fall for en tid. Dersom USA skulle tape, er risikoen at Europa prioriterer et nært forhold til Russland og USA gjenstår som en stormakt på den vestlige halvkule. Igjen er kontrollen over olje av stor betydning for internasjonale maktforhold.^[56]

I mellomtiden øker den økonomiske risikoen. I løpet av år 2000 får både Russland og USA nye presidenter. En bedre forståelse mellom USA og Iran eller Russland vil gjøre det mest kostbare rørledningsprosjektet gjennom Tyrkia overflødig. De liberale krefters seier ved parlamentsvalget i Iran i februar 2000 aktualiserer denne problemstillingen. Valgresultatet antyder at Iran er på vei mot en innenrikspolitisk normalisering, selv om risikoen for uro er stor.^[57] Den vil også måtte ha konsekvenser for forholdet til omverden, ikke minst USA, og dermed transitten av olje og gass. I den utstrekning et reaksjonært tilbakefall igjen setter Iran på sidelinjen og USA overvurderer sine kort, vil Russland kanskje kunne ta det siste stikket. USA har også mindre behov enn Russland for oljen og gassen fra Kaukasus og Sentral-Asia og vil derfor kunne prioritere området lavere.^[58]

Etniske forhold i Aserbaidsjan og Sentral-Asia 1989.

De nyeste etniske data er fra Sovjetunionens siste folketelling i 1989. Siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har mange russere og andre europeere forlatt området. Rimeligvis er status i år 2000 et betydelig lavere antall russere i Aserbaidsjan.

Kilde: Dilip Hiro, Between Marx and Muhammad, s. 362.

Relative andeler