Khasavjurt: Freden Kreml ikke ønsket

President Jeltsins popularitet i befolkning nådde et bunnpunkt i krigens tidlige måneder. Meningsmålingene etterlot ingen tvil om at Jeltsin måtte få en ende på krigenhvis han skulle kunne håpe på å bli gjenvalgt som president i juni 1996. Slik tingene utviklet seg, ser det ut til at Jeltsin faktisk lyktes å overbevise opinionen om at han hadde et oppriktig ønske om å få Russland ut av hengemyren. Særlig viktig her var trolig en avtale Jeltsin inngikk med den tsjetsjenske lederen Zelimkan Jandarbijev i slutten av mai. Avtalen innebar en våpenhvile og utveksling av fanger, og skulle følges opp med videre forhandlinger, med det målå oppnå en fredsavtale hvor Tsjetsjenia ville få omfattende selvstyre som en »suveren stat« innenfor Den russiske føderasjonen. Avtalen var en betydelig seier for Jeltsin. Den 29. mai avla presidenten en lynvisitt til Grozjnyj, hvor han gratulerte styrkene sine med seier i krigen. Mellom første og andre omgang av det russiske presidentvalget i juni – juli, avholdt de russiske styrkene seg fra maktbruk i Tsjetsjenia.                Mellom valgomgangene utnevnte Jeltsin Aleksandr Lebed, som ble nummer tre i første runde, til sekretær i Sikkerhetsrådet og nasjonal sikkerhetsrådgiver. Endelig, den 10. august, ble Lebed utnevnt til presidentens utsending til Tsjetsjenia, og han ble gitt i oppdrag å skape fred i republikken. Lebed hadde bokstavelig bedt om det. Som general og senere som opposisjonspolitiker hadde han vært en av de fremste militære kritikerne av føderasjonsmaktens krigføring. Mindre enn tre dager etter Jeltsins seier i andre valgomgang, var den russiske krigsmaskinen igjen i virksomhet. De russiske styrkenes åpenbare brudd på våpenhvilen kan i beste fall tolkes som et forsøk på å styrke deres posisjon forut for seriøse fredsforhandlinger. Den massive tsjetsjenske gjengjeldelsen tidlig i august gjorde det imidlertid klart at russerne heller mistet forhandlingskort – opprørerne tok i praksis kontroll over Grozjnyj.

Første reaksjon på fredsavtalen
Den 31. august, etter to uker med dramatiske forhandlinger, undertegnet Lebed og opprørernes militære leder, Aslan Maskhadov, en omfattende fredsavtale. Avtalen innebar en tilbaketrekning av de russiske styrkene og en gjenoppbygging av republikken. Partene forpliktet seg til å løse konflikten med fredelige midler, og å respektere internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. Avgjørelsen om Tsjetsjenias framtid – uavhengighet eller ikke – ble imidlertid utsatt i fem år.

De første reaksjonene på avtalen fra Moskvas militære og politiske kretser var nesten uten unntak negative. General Vjatsjeslav Tikhomirov, sjefen for de føderale styrkene i Tsjetsjenia, insisterte på at hans folk fremdeles var i stand til å »sørge for et adekvat svar på den tsjetsjenske provokasjonen«. Lederen for kommunistpartiet, Gennadij Zjuganov, på sin side, fastslo at Khasavjurt-avtalen stred mot Russlands grunnlov. Han sa også at han var »forbløffet« over at avtalen undertegnet av Lebed og Maskhadov skulle være relevant i forhold til internasjonal lov, »for Tsjetsjenia er et indre anliggende for Russland«, og han pekte på sitt partis bekymring over »trusler mot Russlands territorielle integritet«. Moskvas innflytelsesrike borgermester, Jurij Luzjkov, konkluderte etter å ha lest dokumentene fra Khasavjurt at han så dem som »en kapitulasjon av Russlands væpnede styrker foran banditter«.

Kort tid etter at Khasavjurt-avtalen var undertegnet rådet det stor forvirring om samarbeidet mellom Russlands mektigste menn. Den 3. september meldte den ledende avisen Segodnja at Lebed ennå ikke hadde møtt Jeltsin etter undertegnelsen. Derimot hadde Lebed diskutert avtalen med statsminister Viktor Tsjernomyrdin. Erklæringene fra Sikkerhetsrådets og regjeringens pressetjenester var, påpekte avisen, »så ulike at de gir stort rom for fantasien«. Forskjellene berørte i første rekke de endringene som ble gjort under forhandlingene i Khasavjurt på utkastet til avtale som det russiske Sikkerhetsrådet – med blant annet Lebed, Tsjernomyrdin og innenriksminister Anatolij Kulikov tilstede – hadde vedtatt på et møte 29. august.

Ifølge Sikkerhetsrådets pressetjeneste innrømmet Tsjernomyrdin at Khasavjurt-dokumentene »samsvarer fullstendig i bokstav og ånd« med Sikkerhetsrådets utkast. Regjeringens pressetjeneste meldte derimot at Tsjernomyrdin hadde konkludert at »en rekke avtaler krenkes grovt«.

Tsjernomyrdin støtter Lebeds linje
Bare en uke senere syntes Tsjernomyrdin imidlertid stort sett å støtte Lebeds linje. Samtidig som han holdt fast på at det var gjort visse endringer i teksten, understreket han nødvendigheten av at man holdt seg til hva man var blitt enige om. »Det viktigste med Khasavjurt-avtalen er at det er slutt på krigen«, uttalte han. Statsministeren har siden holdt seg til denne ganske edruelige oppfatningen av avtalen. Samtidig har han imidlertid fortsatt å understreke betydningen av at Russlands territorielle integritet opprettholdes, og at man opererer i tråd med grunnlovens bestemmelser. Sistnevnte har fungert nesten som en magisk besvergelse, i lys av det faktum at Tsjernomyrdin siden, gjennom avtaler med Tsjetsjenias ledere, i praksis har påtatt seg personlig ansvar for realiseringen av Khasavjurt-avtalen.

Årsaken til at Tsjernomyrdin bestemte seg for ikke å kjempe mot avtalen, kan ha vært at han mente at så godt som enhver avtale ville være bedre enn ingen avtale, at han innså at en avvisning av avtalen ville føre til en gjenoppblussing av krigen og gjøre Lebed til en martyr for freden, eller begge deler.

Tsjubais for avtalen med mod Lebed
Samtidig som Jeltsins stabssjef og første visestatsminister Anatolij Tsjubais regelmessig er blitt pekt på som Lebeds fremste motstander i Kreml i denne perioden holdt han en lav profil i forhold til Khasavjurt-avtalen. En uke etter undertegnelsen var det ennå uklart hva Tsjubais mente. Ikke ville Lebed sladre heller – da han ble spurt om Tsjubais bifalt innsatsen hans, svarte han bare: »Anatolij Borisovitsj lyttet nøye til hva jeg hadde å si«.

Framfor å angripe Lebed personlig – og framfor å rose ham, hvis han innerst inne mente at det var på sin plass – valgte Tsjubais å understreke at »Russlands integritet« var hans egen absolutte prioritet i saken. I sin mest presise, men fremdeles uklare kommentar, uttalte Tsjubais: »Det er umulig å erklære definitivt at Lebed har ødelagt Russland og undertegnet en kapitulasjon. Det er imidlertid også umulig å si at Lebed fortjener Nobelprisen for sin aktivitet. Begge disse ekstreme vurderingene er uakseptable«.

I lys av at Tsjubais på denne tiden var blitt Boris Jeltsins nærmeste medarbeider, er det ikke utenkelig at stabssjefen i denne saken i bunn og grunn ga stemme til presidentens usikkerhet. En annen mulig tolkning er det at Tsjubais faktisk kan ha vært ganske positiv til avtalen som sådan, men at han beklaget at det var Lebed som hadde forhandlet den fram.

Kulikov: avtalen en skjenselsgjerning
Det varte en måned før innenriksminister Anatolij Kulikov, som allerede fra tidligere var Lebeds bitre fiende, entret den politiske arena for å kjempe imot Khasavjurt-avtalen. Det skjedde da Kulikov holdt en redegjørelse om avtalen for Statsdumaen (parlamentets nedre kammer). Kulikov beskrev her avtalen som »en skjenselsgjerning som på snedig vis er organisert slik at Russland lider den størtst mulige meningsløse ydmykelse«. Foran et mottagelig publikum, som gjentatte ganger avbrøt talen med applaus og ved å rope »Skam på Lebed!«, lesset Kulikov ukvemsord over Sikkerhetsrådets sekretær.

Lebed, som også var tilstede, var upåvirket av kritikken, og påpekte kritikernesuforenlige krav: »Enkelte krever samtidig at opposisjonen avvæpnes, at krigen stanses, og at Russlands integritet ivaretas. Og alt dette, mener de, må gjøres utelukkende med fredelige midler ... Det de trenger, er en trollmann«.

Få dager senere, i en tale til Føderasjonsrådet (parlamentets øvre kammer), angrep Kulikov Khasavjurt-avtalen mer presist. Kulikov viste til endringer han mente var gjort i avtale-utkastet, som Lebed selv hadde omtalt som »veldig ubetydelige« og »stilistiske«. Kulikov hevdet derimot at den opprinnelige og den nye teksten var »kvalitativt forskjellige«. Blant de endringene han viste til, var blant annet det at avtalen ikke lenger inneholdt noen henvisning til prinsippet om staters territorielle integritet, og at avtalens subjekt var endret fra »prinsipper for bestemmelse av Den tsjetsjenske republikkens status« til »prinsipper for bestemmelse av grunnlaget for gjensidige relasjoner mellom Den russiske føderasjon og Den tsjetsjenske republikk«. Dermed, mente Kulikov, så man ikke lenger på Tsjetsjenia som et rettssubjekt innenfor Den russiske føderasjon, men som et subjekt juridisk likestilt med føderasjonen.

Det er ikke urimelig å tenke seg at Kulikov som innenriksminister var særlig opptatt av etterlevelsen av grunnloven og opprettholdelsen av statens territorielle integritet. Ministeren fikk også i denne fasen støtte fra flere offentlige juridiske institusjoner. Likevel er det rimelig å tillegge ham også mindre ærefulle motiver: hans styrker hadde spilt en vesentlig rolle i krigen. Lebed hadde ikke vært med, men innrømmet nederlaget på deres vegne – et nederlag Kulikov ennå ikke ville innrømme.

Den som tier samtykker
Hvor var president Jeltsin mens denne kampen raste? Lebed møtte ikke på noe tidspunkt Jeltsin etter at Khasavjurt-avtalen var undertegnet. Dette er i høyeste grad bemerkelsesverdig. Ennå er det uklart om Jeltsin lå nede utelukkende på grunn av sin sykdom, eller om han lå lavt for å se hvordan det sto til med avtalen etter at hans underordnede hadde slåss fra seg.

Under alle omstendigheter trakk Lebed i det minste offentlig en optimistisk konklusjon i forhold til presidentens taushet: »Den som tier samtykker«, uttalte han i et intervju.

Først en uke etter undertegnelsen fikk offentligheten noen små signaler om hvordan Jeltsin vurderte avtalen. Den 6. september uttalte Jeltsin at han støttet Lebeds virksomhet, med unntak av løftet om en rask russisk militær tilbaketrekning fra Tsjetsjenia. I ukene som fulgte ble imidlertid Jeltsins offentlige opptredener stadig sjeldnere, og det syntes klart at presidenten av helsemessige årsaker falt ut av det løpende politiske arbeidet. Dermed var Jeltsin ikke i frontlinjen da man slåss om Khasavjurt-avtalen.

Den 17. oktober ble Lebed sparket av president Jeltsin. Da det skjedde viste ikke Jeltsin til de utallige påstandene om kupplaner etc. som var blitt framsatt mot Lebed. Istedet var hans største beklagelse det ubestridelige faktum at Lebed ikke er noen lagspiller. Det forhindret ikke at Khasavjurt-avtalen er blitt stående som definerende for forholdet mellom Russland og Tsjetsjenia.

Den 23. november undertegnet Tsjernomyrdin og Aslan Maskhadov en avtale om prinsipper for forholdet mellom de to partene. Avtalen, som bygget på Khasavjurt-avtalen, gjaldt perioden fram til 27. januar 1997, da det skulle holdes president- og parlamentsvalg i Tsjetsjenia. Valgene ble også holdt som fastlagt, og ble vurdert som frie og rettferdige av internasjonale observatorer. Maskhadov vant presidentvalget med klar margin i første runde. Dermed hadde Moskva en motpart i Tsjetsjenia hvis legitimitet man ikke lett kunne bestride.

Et videre steg mot konsolidering av Khasavjurt-freden ble tatt 12. mai i år. Boris Jeltsin, tilbake etter å ha blitt hjerteoperert, frontet endelig for den føderale siden i fredsprosessen. Han undertegnet en fredsavtale og avtale om prinsipper for forholdet mellom Russland og Tsjetsjenia. Samtidig som avtalen var vag i ordlyden, ble den straks omtalt av den tsjetsjenske siden som en anerkjennelse av deres uavhengighet. Tsjetsjenerne hadde da også kommet langt på vei mot uavhengighet; framfor alt gjorde teksten det klart at avtalen ble undertegnet av to stater som hadde like rettigheter og begge var gjenstand for internasjonal lov.

Ekstra bonus for Kreml
Khasavjurt-avtalen samsvarer neppe med Russlands grunnlov. Kritikken på dette punktet skyter imidlertid delvis over mål: de føderale styrkene kunne ikke lenger vinne krigen i Tsjetsjenia, en krig hvor et føderasjonssubjekt kjempet for a rive seg løs. I denne situasjonen kunne ikke lenger karakteren av forholdet mellom Den russiske føderasjon og Den tsjetsjenske republikk bestemmes utelukkende av den føderale lovgivningens voktere. Situasjonen krevde en politiske løsning.

                For Kreml innebar Khasavjurt-avtalen en problematisk avslutning på en smertefull krig. I ettertid kan vi imidlertid konkludere med at lederskapet kom godt ut: det godtok et nederlag og led minst mulig skade i prosessen. Muligheten for et slikt utfall kom til takket være Aleksandr Lebed. En ekstra bonus for Kreml var det at de begivenhetene som fulgte undertegnelsen av avtalen tjente til å redusere Lebeds popularitet i opinionen.